Ole Letnes: «Den språkmektige Luther»

En prøve på Luthers språkmektighet – en tekst som illustrerer sitt eget poeng:

«[…] det er ikke lett å se hvordan vi skulle kunne bevare evangeliet uten språkene. De er sliren der denne åndens kniv sitter. De er det skrin der dette klenodium ligger. De er det kar der denne drikk rommes. De er det spiskammer der denne føde oppbevares. Og som evangeliet (Mt. 14,20) selv viser oss: De er kurvene som man samler disse brødene, fiskene og smulene i. Ja forsømmer vi språkene – Gud bevare oss for det – da vil vi ikke bare miste evangeliet, vi vil til slutt være i den situasjon at vi kan skrive hverken latin eller tysk skikkelig.»

Innlegget går inn på Luthers betydning for utvikling av det tyske skriftspråket vi kjenner i dag. Det vises eksempler på at Luther var nyskapende i syntaks, ordvalg, stil og idiomatikk (ordtak og språklige uttrykk). Luthers rettskrivning derimot var ikke normgivende – her fulgte han normen som var utviklet ved kanselliene i Sachsen.

Det påpekes videre at Luthers bibeloversettelse på langt nær var den første i tysk språkdrakt, men at Luthers (dvs. byen Wittenbergs) plassering på grensa mellom høy- og nedertysk bidro til at Luthers bibelspråk overvant språkgeografiske barrierer. Det vises også eksempler på hvordan kunne kombinere et folkelig språk med å bevare, ja endog utvide, bibelspråkets sakrale karakter. Det vises også eksempler på Luthers oversetterprinsipp, der han som en av de første hadde målspråket for øye, altså en «mening for mening»-oversettelse og ikke, som tidligere vanlig, «ord for ord». Indirekte fikk Luthers bibeloversettelse stor betydning også for andre språk, ikke minst de skandinaviske språkene.  

At Luther hadde mektige beskyttere (som Fredrik den Vise av Sachsen), var vesentlig for den betydning han fikk, også språklig. Likevel er konklusjonen at Luther ikke «skapte» det moderne tyske skriftspråk (det er ikke ett menneske forunt), men at han var «den viktigste styringsfaktor» i nyere tysk språkhistorie.